En imøtekommende Øve Sørskår

Mine første tanker rundt at Ove Sørskår - en etnisk norsk buddhist, skulle stå fremfor klassen vår å fortelle om hans konvertering til buddhismen. Vi var fullspekket med spørsmål i forhold til hans konvertering og hans livsstil etter konverteringen.

Ove begynte rolig med å presentere seg selv. Han snakket med en behagelig tone og fikk umidellbart inntrykket som en rolig

person. Personlig, anser jeg buddhister som fredelige og rolige mennesker, noe som skal stå i stil til deres religion. Ove representerte denne roen veldig bra. Han begynte å fortelle litt om ungdomstiden hans og hvordan han oppdaget buddhismen. Det som engasjerte han til å bli buddhist allerede som 19-åring var buddhistenes tro på ikke-vold. Med en gang dette var sagt, brøt det ut med spørsmål fra elevene. Spørsmålene gikk for eksempel ut på hvilke dyr han kunne skade eller drepe. Han svarte fint ved å si at så lenge det er levende vesen, står det imot hans religion å skade det. Han skal vise hensyn og medfølelse for alle levende individ uansett om vesenet er lite eller stort. Det fikk meg til å tenke.

Hvordan kan man for eksempel ikke la være å tråkke på en bille, eller smekke til en irriterende flue? Mine tanker delte jeg visst med mesteparten av klassen. Det ble slengt ut spørsmål om irriterende biller og uaktsomt "drap" på en makk. Buddhisten svarte med å si at uhell forekommer. Viss det ble et tilfelle av uaktsomt "drap" på en makk, var det viktig for buddhisten som drepte den å vise sin omsorg ved å begrave den fint ned i jorda og si en liten bønn til denne makken. Dermed kunne de bli tilgitt for sine handlinger. Han fortsetter å fortelle om sitt forhold til ikke-vold. Han retter litt på det han har sagt om ikke vold mot dyr, og nevner at under ekstreme forhold, er det lov å ty til makt. Hovedpoenget ved ikke-vold gjelder karma som står til den åttedelte veien, forteller han. Ved å drepe et dyr med vilje, går man ned i rangering og får dermed minsket muligheten for å oppnå nirvana, noe alle buddhister har som mål i livet å oppnå, avslutter han. Med disse siste ordene fra Ove om ikke-vold, avsluttes det første kapittelet om buddhismen.

Han åpner dermed et nytt kapittel, og forteller om sin oppdagelse av buddhismen. Han forteller at han ble grepet av religionen ved et buddhistisk senter i Danmark. Her fikk han inspirasjon til å finne sin vei til buddhismens mekka, Tibet. Som 19-åring konverterte han til buddhismen. Ved å fortelle oss dette, fikk det meg til å tenke. Hvordan kan det ha seg at en kristen 19-åring fra Norge bestemmer seg for å bli buddhist? Folk flest ville nok ment at dette måtte ha vært vanskelig for Ove å godta i begynnelsen. Men hvorfor gjøre noe så spontant uten noe hensikt? Kanskje han ville legge vekk begjær og vold, og dermed starte ett nytt liv ? Han fremsto iallfal som en selvsikker og tålmodig mann med et fas

t syn på livet og hvordan leve det.