Personskildring av personer i musikalen " Byterminalen "

Byterminalen er en litt annerledes musikal. Den handler om hvordan en byterminal kan være et tilfluktssted for mange mennesker selv om det bare er en enkel bussterminal der mennesker kommer og går men som aldri blir.

I musikalen møter vi blant annet Welat som er en hardtarbeidene hyggelig mann. Han jobber i en kiosk på byterminalen. Der ser og møter han nye folk hver dag. Det virker som Welat er som en hjelpende hånd til alle som trenger en på terminalen. Han er vaktmester der og dermed er det hans plikt i å holde plassen nokså ren og holde orden i hva som skjer rundt arbeidsstedet hans. Welat har hatt en tøff oppvokst i hjemlandet hans. Oppveksten innebar krig,død og savn. Derfor flyttet han til Norge for å starte et nytt og bedre liv. Men alikevel kommer problemene sigende på han. Ungdommer som søker trøbbel og vanskelige situasjoner preger han. Han er en høy mann med allminelig bekledning. I filmen og i teksten så jeg for meg Welat slik jeg har beskrevet han. På innsiden er Welat en snill og bestemt man med en vanskelig barndom. Fortiden hans ser ut til å påvirke han idet en gjeng med ungdommer begynner å slå ukrontollert på han på grunn av at blander seg oppi sakene deres.

En annen person vil blir kjent med er Cecilie som er en del av disse vanskelige situasjonene. Hun er en ung jente som har tatt feil valg i livet og dermed endt opp som en dopavhengig uteligger. Hun ser utslitt og fattig ut. På innsiden lider hun stort. Hun har det ikke bra med seg selv og dermed søker hun trøst i en sprøyte. I likhet med Welat, forestilte jeg meg Cecilie slik som hun var i filmen. I teksten er beskrivingene gode og dermed forventet jeg at det var slik hun kom til å være. Siden Cecilie tilbringer mesteparten av tiden sin på Byterminalen, føler Welat og Marianne (medarbeideren til Welat) et visst ansvar for henne. Det virker som Cecilie er avhengig av å klare seg selv og at hun ikke vil motta hjelp fra verken faren hennes eller noen andre. Dette fører til hennes død idet hun tar overdose på byterminalen.

Den siste personen jeg vil nevne er Liv. Hun er en gledesspreder og virker som ingenting kan gjøre henne sur, lei seg eller frustrert. Hun ser ut som en vanlig kvinne med en utstråling av sjarm og eleganse. Uheldigvis får vi oppleve tristheten hennes idet etter mange timer med venting på byterminalen, mottar et uhyggelig brev fra hennes elskede som hun venter på. Og da får vi se en ulykkelig og trist dame som ikke vet hva hun skal gjøre for å gjøre sorgen mindre å bære på. I teksten og filmen virket hun som den samme personen. Jeg så for meg en vakker, smilende og ung dame. Forventningene mine til beskrivingene av Liv i teksten, stemte helt. Dette gjor filmen lettere å " lese ".